Han ødela så mye. Så mange. Han ødela hjertet som banket hos så mange unge. Et hjerte som banket. Banket for å leve. Ikke dø. Han rev ut alt hos de etterlate. De som mistet sine der ute på øya. Øya der alt var så fint. Like fin som en juli dag i Norge. Det var en juli dag helvete slapp monstre ut. Ut i det fri. Ut for å skape hat. Hat som ingen her i det lille landet i nord hadde opplevd før. Hate som ingen hadde tenkt på. At en mann kan sitte med så mye hat er utrolig. Vanskelig å fatte. Han startet å skyte. Vi svarte med roser og kjærlighet. Kjærlighet. Stå sammen som et land. Stå sammen som venner og bekjente. Minnes de som falt og de som reddet. De som ble rammet og de som sitter igjen. Alle med samme spørsmål. Hva skjedde akkurat nå? Vi ble rammet av et sjokk. Sjokket som tiet oss litt. Verden kom i sjokk. Hva skjedde nå? Bomben falt. Vi sto og skjønte ikke hva som hadde akkurat skjedd. Norge bombet? Hva er dette for noe? Spørsmål som falt i hodet på oss. Oss og verden. Vi trodde det var over. Vi visste ikke hva han hadde i hodet sitt. Hvilke tanker hadde han når han satt i bilen sin. Tenkte han eller hva gjorde han? På veien til å ta så mange liv. Så mange unge. Mange som hadde akkurat å startet å leve livet. Livet som skulle vare til de fikk en naturlig død. Ikke en slik død de fikk. Døden var fylt med frykt . Frykten for å dø. Frykten for å ikke klemme mammaen eller pappaen sin igjen. Frykten for å ikke se venner eller kjæresten sin igjen. Frykten for han.
Han som ødela så mye og så mange.
Skrevet av meg.
